FOREDRAG OG UNDERHOLDNING

Onsdag 28.02.2018.


Senteret hadde i dag invitert Øyvind Straume for å holde et foredrag han kalte:  »Glimt fra et kunstnerliv» 100 år siden Andre Bjerkes fødsel.
Han var sønn av Ejlert og Karin Bjerke, og ble født 30.januar 1918. Hans far ble karakterisert som litt av en kverulant, mens hans mor, Karin, var den kunstneriske og pedagogiske. Han utgir sin første diktsamling i 1940, «Syngende jord», som handler om han som voksen ser tilbake på sin barndom. I tillegg til prosadikter var han også forfatter av flere kriminalbøker: »De dødes tjern» som for øvrig ble filmatisert i 1958, og «Døde menn går i land» m.fl. Disse bøkene utgir han under psevdonymet Bernhard Borge. Han var sterkt opptatt av målsaken, og hadde lite til overs for samnorsken. Han oversatte flere kjent skuespill til norsk; bl.a.»Pygmalion» som ble til «My fair lady», samt bøker av Kipling, Poe og Blixen m.fl. I tillegg utgir han også diktsamlinger og barnebøker.
Han personlige forhold til ektefeller og omverden ellers er ikke problemfritt. Han gifter seg i 1946 med Mette Brun, men blir skilt etter 10 år. De har likevel god kontakt seg imellom livet ut. 1959 gifter han seg med Henny Moan, og det ekteskapet holder i 13 år. Han bli i denne perioden innlagt ved et psykiatrisk sykehus. Han inngår i 1972 sitt siste ekteskap,  med  Gerd Bjerke. Hun er en god støtte for han de årene som er igjen. Han ligger under for alkoholisme og er såkalt periodedranker. Men tross dette er han vital og kreativ og opptrer ofte i TV, han blir formann i forfatterforeningen og overtok Riksmålsordlisten etter Arnulf Øverland. I tillegg var han redaktør for tidsskriftet Ordet, og han er en meget dyktig sjakkspiller. I 1983 ble han også utnevnt til Ridder av St.Olav,s orden.
Våren 1981 får han hjerneslag, og må sitte i rullestol resten av livet, og dør 10.januar 1985
Hans datter, Vilde Bjerke, utgav i 2002 sin erindringsbok, «Om min far Andre Bjerke».  
Til slutt leste Øyvind Straume noen dikt av forfatteren, og han avslørte seg som en meget dyktig oppleser og gjorde Bjerkes dikt både morsomme og til ettertanke.

Svein Hauge 

Fredag 23.02.2018.

Oppvisning av Rykkinn seniordans.

21.februar 2018

Frank Sundkvist holdt et foredrag som han kalte:» Den glemte krigen. Rapport fra et åsted.»

Åstedet  var Kiberg i Vardø kommune, og de glemte heltene var partisanene, de fleste  fra dette området.

Kiberg var et gammelt  bosetningsområde, og i 1500-1600 årstallet et av de største fiskevær i Finnmark. Befolkningen her hadde mye kontakt med Russland opp gjennom historien. De følte vel at forbindelsen østover med det som kaltes pomorhandelen, var vel så viktig som forbindelsen til  Bergen og Oslo.

Etter kampene var over i 1940 anla tyskerne et meget sterkt festningsverk i Kiberg med tungt kystartilleri og en stor troppestyrke. Målet var selvsagt å hindre og overvåke murmanskkonvoiene.

Innbyggerne ville selvsagt ikke forholde seg passive eller nøytrale under okkupasjonen. Hvor skulle de henvende seg til? Konge og regjering som hadde rømt, eller militærledere som ville krige fra England? Det ble Sovjet som ble deres forbundsfelle, for tross alt så var de jo på samme side; nemlig mot Tyskland. Under krigen dro mange til Sovjetunionen: noe ble med i Den røde arme der oppgavene ble div. spionoppdrag.  Det var særlig skipstrafikken som ble overvåket og rapportert, og russerne senket over 80 tyske skip. Da tyskerne begynte å anlegge en flyplass i Tana, ble også dette rapportert og forhindret. Sundkvist nevnte en del personer som hadde utmerket seg , og tapene hadde vært store; av ca.45 agenter var halvparten fanget og drept av tyskerne. Etter krigen kom de overlevende tilbake til Kiberg. Vi var da inne i »Den kalde krigen», og Kiberg ble kalt «Lille Moskva». Det var ingen heder eller anerkjennelse fra norske myndigheters side. Det var først i år 2000 de ble hedret for sin innsats, og Partisanmuset ble åpnet.

Noen av tilhørerne nevnte også de som ble arrestert og sendt til gulag leirene uten lov og dom av Stalin.  Disse ble mistenkt å være dobbeltagenter og spioner. Disse bli ikke frigitt før Gerhardsens besøk i Sovjetunionen  i 1955.

Vi fikk atter et godt historisk foredrag, men det ble nok noe avkortet. Følte taleren hadde mye mer på hjertet.

 

Svein Hauge.    

Fredag 16.02.2018.


Duo98/Germaine Hexeberg og Morten Fagerli: ”The best of….”  Jubileumsforestilling med klassiske godbiter fra 20 års musikalske samarbeid.
Dette var gjensyn med gamle kjente, som flere ganger har gitt oss ulike musikalske opplevelser i forskjellige genre, og ofte illustrert med fantasifulle kostymeskift.  Konserten i dag var et variert utvalg av kjente melodier fra tidligere musikkfredager hos oss.  Duo98 refererer til ”første møte” på Asker Kunstskole (?), der samspillet inspirerte til det mangeårige samarbeidet.  
Dagens konsert bygget på i alt fjorten komposisjoner av bl.a. Lumbye, Bizet, Elgar, Grieg, Puccini og Lehar pluss noen folkeviser og, ikke å forglemme, referentens nasjonalsang ”Pål sine høner”, ypperlig og fantasifullt fremført.  Kostymeskift manglet heller ikke i dag.  Nydelig fløytespill av Germaine og fjellstøtt klaverakkompagnemang fra Morten ga oss nok en harmonisk fredag ettermiddag.  Ragnhild ønsket hjertelig velkommen tilbake.
Ref.: Pål Kristian    

Germanie Hexeberg og Morten Fagerli

Onsdag 14.02.2018.

Det var en av senterets egne brukere som hadde dagens foredrag, nemlig Einar Nistad. Nistad har lang fartstid ved senteret, og vi kjenner han som en veltalende debattant med stor viten og mange interesser.
Foredraget hans het «Krigens glemte helter». Det var nok første og fremst krigsseilerne han hadde i tankene, men kom først inn på de mer kjente som Oslogjengen, der Gunnar Sønsteby var en av de ledende. Max Manus og Pellegruppas aksjoner bl.a. ved senkningen av D/S Donau. Aksjoner som hindret tungtvannsproduksjonen  ved Vemork, sprenging av innrulleringskontoret til Arbeidstjenesten og store og små aksjoner ellers. Einar kom også inn på sabotasjegrupper om også hadde gjort en god innsats, som f.eks. Osvaldgruppen. Det politiske klimaet i Norge forandret seg mye etter krigen. Den såkalte kalde krigen gjorde at de som hadde tilhørt den kommunistiske siden ble tiet i hjel og oversett. Det er først i den senere tid disse aktørene, bl.a.partisanene i Finnmark, har fått oppreisning og honnør for sin innsats.
Norge hadde ved utbruddet av krigen ca. 1000 fartøyer under norske flagg. Av 35000 krigsseilere omkom ca. 4500, og vi mistet ca. 500 skip. Norske skip fraktet drivstoff, krigsmateriell og andre varer over Atlanterhavet, Stillehavet og Middelhavet bl.a. Det var en krevende og vanskelig tid med konstante angrep fra ubåter, bombefly og slagskip. Den meste krevende konvoifarten var uten tvil leveransene til England, og Sovjetunionen senere i krigen. Russerne var avhengig leveranser fra USA og England; som bensin og  krigsmateriell ellers.  Den britiske admiralen Dickens sa følgende :«Hvis det ikke hadde vært for den norske handelsflåte, kunne vi like godt bedt Hitler om  hans betingelser».  De norske skipene ble organisert i Northraship, da hele den norske flåte ble rekvirert av den norske regjering. Pengene i Northrashipsfondet  ble det diskutert om bruken av etter krigen. Det var ikke før i 1972 at saken ble løst, og penger ble fordelt til de sjøfolk som fremdeles levde, og til deres etterlatte. Einar poengterte sterkt den mottakelse og behandling de overlevende sjøfolk fikk her hjemme. Noe hjelp for psykiske plager eller økonomiske støtte fantes ikke. Pengene de hadde til gode i Northrashipsfondet var sperret. Nå har jo diverse statsråder i senere tid bedt om unnskyldning, med det hadde lite å si for de mange som var døde i mellomtiden.
Einar kom til slutt inn på en heltemodige aksjonen der M/S Borgestad gikk til kamp mot den  tyske krysseren Admiral Hipper for å redde resten av konvoien som var på vei til England. M/S Borgestad hadde selvsagt ingen sjanse mot slagskipet, og ble skutt i senk av Admiral Hippers grove skyts. Kaptein Lars Grotnes gikk ned med skipet sammen med hele mannskapet. Konvoien fikk dermed mulighet for å unnslippe uten for store tap.
Et bra foredrag med mange engasjerte tilhørere .Har på følelsen at Einar har mer på hjertet han vil meddele oss, så vi får se.

Svein Hauge
   

Einar Nistad.

Fredag 09.02.2018.

Jon Fanavoll(obo) og Joachim Knoph(klaver):”Tema med variasjoner”.
Dessverre litt dårligere fremmøte til denne fredagskonserten enn vi etter hvert er blitt bortskjemt med. Noe kan kanskje tilskrives glatte veier og noe muligens litt angst for klassisk musikk ?  
De fraværende kan angre seg, for dette var to dyktige instrumentalister.  Særlig oboisten imponerte med nydelig tone og stor fingerferdighet.  Også pianøren lokket frem stor vellyd fra vårt  enkle klaver, til tider presterte han litt for kraftig anslag i melodier, der han bare skulle akkompagnere ---   Men, musikalsk var utførelsen hel-proff.
Vi fikk tre kvarter med kjente og ukjente komposisjoner, bl.a. ”Svanen” fra ”Dyrenes Karneval”, nydelig fortolket.  Nok en gang fikk vi en harmonisk og velklingende, men litt ”annerledes”, avslutning på Seniorsenter-uken.  Bra at programkomiteen ikke fyller alle fredagskonsertene med jazzmusikk…    Apropos, neste fredag kommer våre gamle kjenninger, Germaine (fløyte) og Morten (klaver) med en jubileumsforestilling med tema fra 20 års musikalsk samarbeide.  Løp og lytt !!!
Ref: Pål Kristian

Joachim Knoph og Jon Fanavoll

Onsdag 07.02.2018.

"Lev livet levende".Knut Magne Ellingsen holdt et "levende" kåseri for oss om livet og om måten å leve på. Tittelen hadde han fått som en oppfordring fra sin mor da han dro ut i verden og vi fikk inntrykk av at han hadde levd etter det. Han hadde hatt flere interessante jobber gjenom livet, bl.a. 15 år i LHL og han har også vært engasjert i HLF (Hørselhemmedes landsforening). Han snakket til oss nesten en time uten manuskript eller hjelp av pc og overhead og det gjorde kåseriet interessant og "levende". Det var mange humoristiske innslag underveis som gjorde at det aldri var et kjedelig øyeblikk.

Vi takker for en underholdene time!

Anlaug.

Knut Magne Ellingsen.