MØTER OG ARRANGEMENTER

Musikkameratene: ”Kjente og kjære melodier”

Odd Gudheim(trekkspill), Odd Løvmyr(trommer), Tom Antonsen(bassgitar), Terje Bernhoft(rytmegitar), Gunnar Dieserud(solosang).

Dette var en skikkelig hyggekonsert, med kjente og kjære sanger, for enhver smak, og med engelske, svenske, italienske og franske tekster.  Et lite utvalg; ”En gång jag seglar i hamn”, Släng en slant uti brunnen”, ” Besa me, besa me mucho”, ”Just a gigolo (startet i feil toneart), ”Love me tender”(med Elvis-parykk  og store solbriller på sangeren), ” I left my heart in San Franscisco”, ”Ce si  bon”, ”I’m gonna sit right down and write myself a letter” og til avslutning  ”We’ll meet again”.  Fresk innsats av Marianne, som danset og sang duett ( + utvekslet etpar yndige kyss) med solosanger Gunnar. Vakkert !

Imponerende var først og fremst sangeren, som kunne både tekst og melodier utenat og ”holdt koken” i en hel klokketime med skikkelig crooner-stemme, og også trekkspilleren var førsteklasses. Men samtlige Musikkamerater serverte trivelig og profesjonell vellyd til et snaut hundretallig og velvillig applauderende Café Huginpublikum.  Sangerens  små Valdreshistorier vakte jubel.   Vi håper å finne plass til Kameratene på programmet for 2020 , og håper at kameratskapet varer !

Ref.: Pål Kristian

Noe uannonsert  holdt Arne Schrøder Kvalvik et foredrag «Å leve-lever - har levd».

Foredragsholderen var opprinnelig fra Kristiansund, og var 33 år gammel. Bodde på Nesodden, og hadde tre barn. Kom til Oslo i 2002, var med i et musikkband, og i 2012 bestemte han seg for å bli forfatter. Han hadde kjent på livets realiteter da hans fetter hadde en  uhelbredelig muskelsykdom, men tross alle dystre livsutsikter, var han blitt 24 år. Livet kunne ha en mening uansett.

Han kom så inn på sin bok. Livet former oss med alderen, mye er tilfeldig. Vi måtte ta vare på de små detaljer som vi kunne minnes med glede i senere år. Han måtte ha en god iakttlagelsesevne, for han skildret de eldre i det offentlige miljø; på kafeer, kjøpesentre o.l. Strikkeklubber og diskusjonsgrupper, eller rett og slett satt og fulgte med på livet. Kom inn på personer han kjente godt, eller var i familie med han. Bestemor som han sendte brev til, og fikk svar på facebook, tanten som hadde klippekort hos pc leverandøren, Rigmor som var opp kl.02.30 hver dag, og som tiden ikke strakk til for. Hos oss eldre ble det nok mye TV titting, men også mange som var aktive ute med joggesko og rullator. Alt tar lengre tid når man blir eldre.  Den ettertenksomme visdommen de eldre har, blir nok ikke verdsatt, i alle fall ikke i den vestlige verden.

Han gå oss et bilde på alderdommen med en eik. Eika kan bli opptil 1000 år gammel, men begynner å dø etter ca. 500 år. De siste årene er de beste, da er stammen friskest og løvet mest fargerik. 

Svein

 Dette var 8. foredrag tidligere journalist i Asker og Bærum Budstikke, Freddy Nilsen, har holdt på Rykkinn Seniorsenter. Foredraget hadde han kalt «Ingolf – kongen av Kalvøya»

Ingolf Kristiansen ble født på Kalvøya i 1938, og hans far; Thorvald Kristiansen, var skomaker. Skomakerverkstedet lå på denne tiden i Brynsveien 7 (Nå Leif Larsenes vei). Etter skolegang og lærlings tid ved farens verksted, overtok han verkstedet i 1967. Senere flyttet han bedriften til Løkketangen. Han jobbet som skomaker i 51 år. Verkstedet er i drift den dag i dag, men under en annen eier.

Kom inn på Ingolfs barndom og oppvekst. Livet på Kalvøya kunne være krevende og hardt. Det gikk helst i naturalhushold med grisehold og fiske. Broen til Kalvøya kom først i 1962, og før denne tiden var øya veiløs. Vårløsningen var nok verst; isen var usikker og farlig. Man kunne gå på den til Sandvika om morgenen, men ta båt hjem om kvelden. Hans skolegang  ved Evje skole,  kunne nok få mange avbrudd. Han var også en habil idrettsmann, og gjorde det godt i mange konkurranser arrangert av Bærum Roklubb.

Ingolf bor fremdeles i barndomshjemmet på Kalvøya, og er engasjert av Bærum kommune som oppsynsmann. I 2006 fikk han Kongens Fortjenestemedalje i sølv for arbeidet med å ta vare på øya han er så glad i.

Kåseriet var underholdene og godt fremført med en artig blanding av anekdoter, vitser og selvkomponerte viser.

Svein     

Idag var det først info fra senteret ved Camilla og deretter fra brukerrådet ved Ragnhild. Camilla presenterte to nye medarbeidere, Gro og Ingrid. Så kunne hun glede alle med at de hadde funnet grunnen til at potetene lenge har hatt et ekstra skall, nemlig en feil på komfyren. Da denne feilen har skremt mange vekk fra middagen, håper vi nå at folk tar sjansen på å komme igjen. Vi bor jo i et "potittland" og vet at gode poteter er en stor del av middagen. Hun etterlyste også en leder for trim for herrer. (Ingen rakte opp handa). Hun fortalte at nå har vi både en tysk og engelsk-talende gruppe på senteret, men etterlyste også en leder til å starte opp en fransk gruppe. 

Ragnhild fortalte at brukerrådet har gitt koret tilsammen kr.20.000.- i år og det klappet alle for. Hjertestarter er på vei, men det må holdes et      4-timers kurs i bruk av apparatet.

Endelig var det allsang ved Marianne, Harry og Trond. Det er noe rart med allsang: man møter opp litt trøtt og lei og hater første sang. Så merker man at man blir liksom nødt til å synge litt med på andre sang og på tredje sang drar man lungene fulle av luft og synger så det ljomer. Og det blir bare verre og verre utover i timen. Det er liksom ikke mulig å tie stille. Mange satte pris på at det meste var på norsk denne gangen.

Vel blåst til trioen.

Annlaug.

Hadde i dag invitert Bjørn Ragnar Næss for å holde et foredrag med tittel: «Togtur i Alpene»

Vi fikk et innblikk i hvor godt jernbanenettet i Sveits var utbygget med en lengde på over 5000 km. Jernbanen i Sveits var høyt prioritert og godt vedlikeholdt. Hovedbanenettet gikk på normalspor, mens de mange små var smalsporet. SBB hovedbanenettet betjente hovedlinjene øst-vest; Geneve- Bern, og nord-sør; Gotthardbanen.

Det var de små, smalsporede strekningene som han snakker mest om. Matterhorn.Gotthard-Bahn, der Glacier Expressen inngår. På denne strekning finner vi også turiststedene St.Moritz, Zermatt og Berninabahn. Kom også inn på de banene som var så bratte at de ble utstyrt med tannstang (gripeklør på understellet). Dette gjaldt bl.a Pilatusbanen, Jungfraubahn, og sidesporene til Luzern, Interlaken og Grindelwald. Kunne vel skrevet meget om dette, men tror flere kunne tenke seg en «Senior Interrailtur» etter dette foredraget. Han kom også inn på Sveits generelt; hvordan bøndene var forpliktet til å holde sine utmarker fritt for tilgroing. Likedan at Sveits var en ganske stor produsent av god vin, men alt gikk til egent konsum.

Nå kan vi vel noen si at Sveits ikke er annet enn et veikryss i Europa, men ikke desto mindre virker alt som det skal. Har en materiellstandard og punktlighet vi bare kan drømme om.

Svein