MØTER OG ARRANGEMENTER

Foredragsholder i dag var Ristill Ingeborg Skovgaard, pensjonert lektor fra Høyskolen i Oslo.

Emnet var dikteren Hans Christian Andersen. Ble født i 1805 av fattige foreldre i Odense på Fyn. Da han var 10 år gammel døde hans far, og moren som faktisk var analfabet, måtte ta seg av gutten. Om hun ikke leste for han, fortalte hun historier og eventyr han husket hele livet. H.C Andersen var det vi kan kalle en enstøing. Han var lang og ulenkelig med rødt hår, stor nese og ører. Var muligens noe feminin, og det ble spekulert på hans seksualitet. Uten penger og faste planer reiste han til København, men kom raskt i kontakt med innflytelsesrike folk , takket være de introduksjonsbrev han hadde fått med seg hjemmefra av bl.a. Weyse. Han ville prøve seg som danser og sanger, men teatersjef Collin tok seg av han, og skaffet han stipend til å studere ved Slagelse lærde skole , der han ble dimittert  i 1828. Han hadde allerede ved skolen skrevet flere dikt, bl.a. «Det døende barn». Diktet ble bedre forstått og lest i Europa; særlig i Tyskland, og hans trange økonomiske år var nå over. Han ble en velsett gjest ved gods og herregårder, ikke bare i Danmark. Han gjestet også Norge, men hadde ikke særlig til overs for nordmenn. Likevel pleide han god kontakt med både Bjørnson og Ibsen. Han kjærlighetsliv var en begredelig affære. Han var ofte forelsket, men torde aldri ta initiativ for å etablere kontakt. Sin gudetro (barnetro) beholdt han hele livet. Ristill kom så inn på hans mange fortellinger og eventyr. Fortellingene om den stykke andungen, havfruen og den standhaftige tinnsoldaten levendegjorde hun for oss på en fin måte, med sin sjarmerende danske aksent.

Han døde på grosserer Melchiors landsted i 1875. Det står statue av han bla. I Kongeparken, og Odense by har utnevnt han til æresborger.

Vi har vel alle et forhold til H.C-Andersens dikting, og var egen Per Aabel har jo gjengitt disse på en uforglemmelig måte.

Svein.             

Idag var det to unge damer som var ukjente for de fleste av oss som skulle stå for den musikalske ukesavslutningen. "Fra tango til Bach" sto det i programmet og vi var spente. Spenningen steg da de ba om bedre plass fordi det også skulle danses. Lene spilte trekkspill og Hedvig vekslet mellom saxofon og klarinett. Begge var utrolig flinke og vi forsto at det lå mye øving bak et sånt samspill.

De startet med en tango fra Argentina som ble kalt "Maiskolben". Så gikk de videre med en cembalokonsert av Bach i A-moll (uten cembalo). Det ble deretter spilt to stykker samtidig, et av Vivaldi og et av Teleman som ble nydelig tilsammen  takket være lån og tyveri av Vivaldis årstider.

La Comparcita av Rodriges var nok en tango som Hedvig danset til med lange trinn og god balanse! Lene sa at Hedvig er verdens eneste saxofonspillende tangodanser og det tror vi, det krever trening og god pust.  
Det ble Hendels Sonate i g-moll for fløyte, spilt i a-moll på klarinett, arrangert av Hedvig. 

Livets Tango skulle være siste nummer, men til ære for Marianne ble bursdagssangen spilt og sunget. 

De tilbød et ekstranummer helt til slutt på timen og da fikk vi "Vår beste dag" av Erik Bye til høylydt nynning fra salen.

En flott musikalsk opplevelse .

Annlaug.

Høstens mannekenoppvisning.

Musikkameratene: ”Kjente og kjære melodier”

Odd Gudheim(trekkspill), Odd Løvmyr(trommer), Tom Antonsen(bassgitar), Terje Bernhoft(rytmegitar), Gunnar Dieserud(solosang).

Dette var en skikkelig hyggekonsert, med kjente og kjære sanger, for enhver smak, og med engelske, svenske, italienske og franske tekster.  Et lite utvalg; ”En gång jag seglar i hamn”, Släng en slant uti brunnen”, ” Besa me, besa me mucho”, ”Just a gigolo (startet i feil toneart), ”Love me tender”(med Elvis-parykk  og store solbriller på sangeren), ” I left my heart in San Franscisco”, ”Ce si  bon”, ”I’m gonna sit right down and write myself a letter” og til avslutning  ”We’ll meet again”.  Fresk innsats av Marianne, som danset og sang duett ( + utvekslet etpar yndige kyss) med solosanger Gunnar. Vakkert !

Imponerende var først og fremst sangeren, som kunne både tekst og melodier utenat og ”holdt koken” i en hel klokketime med skikkelig crooner-stemme, og også trekkspilleren var førsteklasses. Men samtlige Musikkamerater serverte trivelig og profesjonell vellyd til et snaut hundretallig og velvillig applauderende Café Huginpublikum.  Sangerens  små Valdreshistorier vakte jubel.   Vi håper å finne plass til Kameratene på programmet for 2020 , og håper at kameratskapet varer !

Ref.: Pål Kristian

Noe uannonsert  holdt Arne Schrøder Kvalvik et foredrag «Å leve-lever - har levd».

Foredragsholderen var opprinnelig fra Kristiansund, og var 33 år gammel. Bodde på Nesodden, og hadde tre barn. Kom til Oslo i 2002, var med i et musikkband, og i 2012 bestemte han seg for å bli forfatter. Han hadde kjent på livets realiteter da hans fetter hadde en  uhelbredelig muskelsykdom, men tross alle dystre livsutsikter, var han blitt 24 år. Livet kunne ha en mening uansett.

Han kom så inn på sin bok. Livet former oss med alderen, mye er tilfeldig. Vi måtte ta vare på de små detaljer som vi kunne minnes med glede i senere år. Han måtte ha en god iakttlagelsesevne, for han skildret de eldre i det offentlige miljø; på kafeer, kjøpesentre o.l. Strikkeklubber og diskusjonsgrupper, eller rett og slett satt og fulgte med på livet. Kom inn på personer han kjente godt, eller var i familie med han. Bestemor som han sendte brev til, og fikk svar på facebook, tanten som hadde klippekort hos pc leverandøren, Rigmor som var opp kl.02.30 hver dag, og som tiden ikke strakk til for. Hos oss eldre ble det nok mye TV titting, men også mange som var aktive ute med joggesko og rullator. Alt tar lengre tid når man blir eldre.  Den ettertenksomme visdommen de eldre har, blir nok ikke verdsatt, i alle fall ikke i den vestlige verden.

Han gå oss et bilde på alderdommen med en eik. Eika kan bli opptil 1000 år gammel, men begynner å dø etter ca. 500 år. De siste årene er de beste, da er stammen friskest og løvet mest fargerik. 

Svein

 Dette var 8. foredrag tidligere journalist i Asker og Bærum Budstikke, Freddy Nilsen, har holdt på Rykkinn Seniorsenter. Foredraget hadde han kalt «Ingolf – kongen av Kalvøya»

Ingolf Kristiansen ble født på Kalvøya i 1938, og hans far; Thorvald Kristiansen, var skomaker. Skomakerverkstedet lå på denne tiden i Brynsveien 7 (Nå Leif Larsenes vei). Etter skolegang og lærlings tid ved farens verksted, overtok han verkstedet i 1967. Senere flyttet han bedriften til Løkketangen. Han jobbet som skomaker i 51 år. Verkstedet er i drift den dag i dag, men under en annen eier.

Kom inn på Ingolfs barndom og oppvekst. Livet på Kalvøya kunne være krevende og hardt. Det gikk helst i naturalhushold med grisehold og fiske. Broen til Kalvøya kom først i 1962, og før denne tiden var øya veiløs. Vårløsningen var nok verst; isen var usikker og farlig. Man kunne gå på den til Sandvika om morgenen, men ta båt hjem om kvelden. Hans skolegang  ved Evje skole,  kunne nok få mange avbrudd. Han var også en habil idrettsmann, og gjorde det godt i mange konkurranser arrangert av Bærum Roklubb.

Ingolf bor fremdeles i barndomshjemmet på Kalvøya, og er engasjert av Bærum kommune som oppsynsmann. I 2006 fikk han Kongens Fortjenestemedalje i sølv for arbeidet med å ta vare på øya han er så glad i.

Kåseriet var underholdene og godt fremført med en artig blanding av anekdoter, vitser og selvkomponerte viser.

Svein     

Idag var det først info fra senteret ved Camilla og deretter fra brukerrådet ved Ragnhild. Camilla presenterte to nye medarbeidere, Gro og Ingrid. Så kunne hun glede alle med at de hadde funnet grunnen til at potetene lenge har hatt et ekstra skall, nemlig en feil på komfyren. Da denne feilen har skremt mange vekk fra middagen, håper vi nå at folk tar sjansen på å komme igjen. Vi bor jo i et "potittland" og vet at gode poteter er en stor del av middagen. Hun etterlyste også en leder for trim for herrer. (Ingen rakte opp handa). Hun fortalte at nå har vi både en tysk og engelsk-talende gruppe på senteret, men etterlyste også en leder til å starte opp en fransk gruppe. 

Ragnhild fortalte at brukerrådet har gitt koret tilsammen kr.20.000.- i år og det klappet alle for. Hjertestarter er på vei, men det må holdes et      4-timers kurs i bruk av apparatet.

Endelig var det allsang ved Marianne, Harry og Trond. Det er noe rart med allsang: man møter opp litt trøtt og lei og hater første sang. Så merker man at man blir liksom nødt til å synge litt med på andre sang og på tredje sang drar man lungene fulle av luft og synger så det ljomer. Og det blir bare verre og verre utover i timen. Det er liksom ikke mulig å tie stille. Mange satte pris på at det meste var på norsk denne gangen.

Vel blåst til trioen.

Annlaug.

Hadde i dag invitert Bjørn Ragnar Næss for å holde et foredrag med tittel: «Togtur i Alpene»

Vi fikk et innblikk i hvor godt jernbanenettet i Sveits var utbygget med en lengde på over 5000 km. Jernbanen i Sveits var høyt prioritert og godt vedlikeholdt. Hovedbanenettet gikk på normalspor, mens de mange små var smalsporet. SBB hovedbanenettet betjente hovedlinjene øst-vest; Geneve- Bern, og nord-sør; Gotthardbanen.

Det var de små, smalsporede strekningene som han snakker mest om. Matterhorn.Gotthard-Bahn, der Glacier Expressen inngår. På denne strekning finner vi også turiststedene St.Moritz, Zermatt og Berninabahn. Kom også inn på de banene som var så bratte at de ble utstyrt med tannstang (gripeklør på understellet). Dette gjaldt bl.a Pilatusbanen, Jungfraubahn, og sidesporene til Luzern, Interlaken og Grindelwald. Kunne vel skrevet meget om dette, men tror flere kunne tenke seg en «Senior Interrailtur» etter dette foredraget. Han kom også inn på Sveits generelt; hvordan bøndene var forpliktet til å holde sine utmarker fritt for tilgroing. Likedan at Sveits var en ganske stor produsent av god vin, men alt gikk til egent konsum.

Nå kan vi vel noen si at Sveits ikke er annet enn et veikryss i Europa, men ikke desto mindre virker alt som det skal. Har en materiellstandard og punktlighet vi bare kan drømme om.

Svein