MØTER OG ARRANGEMENTER

Marcus E. Osen

Pensjonert kommandørkaptein, Marcus E.Osen, holdt et foredrag han kalte : »8.mai 1945.Jubeldøgnet Norge sto stille.»

Kom litt innpå sin oppvekst i en liten bygd utenfor Harstad. Trange kår og lite penger. Hans forundring da han kom inn til «storbyen» Harstad, med tilgang til brennevin, bladet Cocktail, Durex og løsslupne damer.

Tiden mellom 7. og 9.mai 1945, var en skjebnetid for Norge. I landet vårt sto det ca. 350 000 tyske soldater med full militær oppsetting. Storadmiral Dønitz var utpekt av Hitler til å overta styringen. Han proklamerte at krigen var slutt, og alle tyske styrker ute og hjemme skulle overgi seg. Dette falt selvsagt mange toppnazister tungt for brystet, og Terboven, Rogstad og Lie begikk selvmord. Riisnes spilte gal, og slapp straff. Dette ble også siste appell på Grini, der 5000 fanger sang «Gud signe vårt dyre fedreland» Det ble startet en jakt etter de verste krigsforbryterne, gestapister som Fehmer og Fehlis. Litt ukjent var det at ikke alle tyske styrker fulgte Dønitz oppfordring om overgivelse. En tysk ubåt senket det norske skipet «Sneland» før kl. 24.00 den 8.mai utenfor den engelske kyst,hvor 200 mann omkom. Ingen ble rettslig forfulgt. Freden ble proklamert av Kiran over radio fra London, og jubelen brøt løs. Men helt trygt var det allikevel ikke. Den tyske hærledelsen var stasjonert på Lillehammer, og hva ville general Franz Bøhme gjøre. Det skal til hans fordel sies at han fulgte Dønitz oppfordring, og avvepningen av de tyske styrkene gikk problemfritt. Den 9.mai ble kapitulasjons erklæringen undertegnet ved bl.a. Pål Berg. Polititroppene fra Sverige rykket inn, og Milorg overtok midlertidigstyring og ansvar. Mottoet var «Verdighet-ro-og disiplin» Alle utenlandske fanger som serbere, kroarter og russere bl.a.ble rehabiliter, og sendt hjem.

I vårt land gikk vel dette greit, men til slutt kunne han ikke unnlate å nevne sjøfolkene våre. Den lille oppmerksomhet de hadde fått, til tross for de så absolutt var med på å vinne krigen.

Svein.

 

Onsdag 22.05.2019.

Rykkinn Seniorsenter hadde i dag invitert forfatter, journalist og redaktør Gunhild M.Haugnes, til å holde et foredrag hun hadde kalt: »Kvinnen ved jordas kant-de første vikingene på Grønland for 1000 år siden.»

Eirik Raude, som var høvding på Sola i Jæren, ble lyst fredløs i forbindelse med et drap, og måtte være ute av landet i tre år. Han dro først til Island, men også der kom han i klammeri med folk, og han dro da videre vestover. Vikinger hadde fortalt om et frodig og grønt land de hadde seilt forbi hjem fra sine tokt. Dit satte så Eirik Raude kursen, og etablerte seg med bosetting ved fjorden Eiriksfjord. Landet var frodig og grønt, og han kalte landet Grønland. Han ga så seilingsbeskrivelser til islendinger og nordmenn, og skrøt med god grunn av dette nye landet. 25 langskip dro mot dette nye landet, men bare 14 kom fram. Det ble raskt etablert bosettinger og gårder. Gården til Eirik Raude het Brattalid. Dette var i brytningstiden mellom åsatro og kvitekrist. Eiriks kone, Tjodhild, lot seg kristne, og bygde en liten kirke. Eirik holdt på sin tro, og det ble uvennskap med skille både fra bord og seng. Han tok seg så en frille som fødte han en datter han kalte Frøydis. Han sønner fra ekteskapet ellers, er Leiv Eirikson som ble mest kjent. Han fikk i oppdrag av den norske kongen Olav Tryggvason om å kristne Grønland, og fikk med seg to prester til dette.

Nå er det Frøydis vi skal følge. Som kvinner på denne tiden; viljesterk. egenrådig, sta. Hun støttet sin far,Eirik Raude, i kampen for å beholde åsatroen. Hun ble gift med en gutt fra en annen storgård som het Gardar. Da broren Leiv ville dra for å utforske det nye landet de hadde hørt om i vest, kalt Vinland, ville hun være med. Etter en lang ferd kom de faktisk til dette nye landet. Det ble etablert bosetting og som en grønlending kunne de boltre seg i frodig vegetasjon og masse tømmer. De dro så hjem igjen, men foretok en ny reise like etter. Nå med skip også fra Island. Nå ble ikke oppholdet på Vinland så hyggelig og varte ikke lenge. Det ble direkte kamp mellom vikinger og de innfødte (skrælinger). Soga sier at Frøydis reddet ekspedisjonen fra total utslettelse ved resolutt deltagelse i kampen. Kvinnene i vikingetiden ble kalt valkyrier, gygrer og volver, og alle hadde sine oppgaver. Var absolutt sidestilt med menn, og ofte mer enn det. Så kom kristendommen. Gud var en mann. Det ble ikke plass til slike som Frøydis. Den katolske kirke har forsøkt å beholde jomfru Maria da, men hun så visst ingen valkyrie. Bosetningene på Grønland er det bare enkelte tufter igjen av. Bosetningene på Vinland (Newfoundland) var det Helge Ingstad som fant i senere tid. Hva som skjedde med vikingene på Grønland, må nok klimaendringene ta mye av skylden for, når det gjelder avfolking.

Spennende foredrag. Vil så absolutt lese bøkene hennes. Ga oss en innføring i tidsepoken fra en annen vinkel en det Snorre Sturlason hadde.

Svein.

Gunhild M. Haugnes

Onsdag 15.05.2019.

 

Det var tredje foredraget Øyvind Jahr holdt for oss. Han har tidligere holdt foredragene «Verden og vannet» «Verden og tiden» Foredraget han holdt for oss i dag var like engasjerende og lærerikt som de forrige.

Startet med de tidligste betalingsformer, der det var direkte byttehandel av varer og tjenester. Arbeid kunne også utføres mot kun kost og losji som lønn. Det ble etter hvert visse gjenstander som ble brukt som byttemidler. Skjell på Maldivene, Rai stener på øyene Yap, og kakaobønner hos Aztekerne i Mexico bl.a. Ca.år 2600 i Lydia (Tyrkia) ble det for første gang brukt penger/mynter av gull/sølvlegering som ble kalt elektrum. Det var kong Krøsus som styrte, og han ble styrtrik. Ca.år 2200 begynte Kina under Qin dynastiet å benytte penger. Først såkalte knivpenger som soldatene benyttet, og senere mynter. Disse hadde hull i midten og måtte monteres i lange tunge kjeder. Dette var tungvint, og da ble kineserne de første som tok i bruk papirpenger. Samme system som i dag, med en pålydende verdi. Det mest makabre var vel at slaver ble brukt som betalingsmiddel både på de Vestindiske øyer og USA. De eldste pengesedler vi kjenner fra Skandinavia er fra 1666 trykket i Stockholm. Videre fikk unionen Danmark/Norge sin trippel spesidaler med riflete kanter. Dette fordi at det skulle være vanskelig å skrape av det edle metallet. Den norske myntrekken ble jo sunget i barnetimen av Alf Prøysen; startet med 1 øre, så 2 øre og til slutt 10 øre.

Kom litt innpå inflasjonen i Tyskland 1920-30 årene, der pengene mistet totalt sin verdi, og børskrakket i USA 1929. Under krigen ble det i London laget penger som skulle brukes i Norge når freden kom, men ble ingen suksess. Dagens situasjon er i mange land uoversiktlig. Særlig Venezuela ble nevnte som et skrekkens eksempel. Statelig styring og planøkonomi, der «alle eier ingenting»

I vår del av verden har vi sett en rivende utvikling ved pengebruk og betalingsformer. Vi hadde lønningsposer, så ble vi alle «Sjekkiser» og nå går pengene inn på konto, så vi ser dem ikke engang. I 1957 fikk vi ved en tilfeldighet det første kredittkort, Diners Club, og siden har dette bare tatt helt av. Vi er i dag ikke avhengige av kort overhodet. Alt kan ordnes via en smarttelefon. Til slutt kom han inn på dagens Bitcoin. En versjon av elektroniske kontanter som muliggjør nettbaserte betalinger uten å gå gjennom en finansiell institusjon.

Enda et bra foredrag av Øyvind Jahr. Vi imøteser han på ny i vårprogrammet 2020.

Svein

Øyvind Jahr

Inkluderende musikk

Vi ble møtt av en fargerik gruppe med masse forskjellige sør-amerikanske instrumenter- det var ukulele, panfløyter, trommer med mer. Siden vi skulle inkluderes fikk vi utdelt forskjellige remedier som bjeller, trommer i skinn og diverse andre "instrumenter".

Vi ble presentert en "skravlekopp" som skulle inkludere noen som ville sitte sammen med oss.

Konserten startet med trommeslag og forskjellige fuglelåter, vi skulle være ute i skogen. Vi deltok med våre utdelte instrumenter og det låt riktig så bra. Deretter var det en nydelig låt med fløyte, ukulele og trommer. Så en fin låt med nydelig gitar og ukulele flott akkompagnert av  oss. Vi er så avgjort i Sør-amerika!

Så noe morsomt: en sang hvor vi alle stemte i med forskjellige stemmer. Det hele gikk i én dur. Det ble riktig monotont, noen av oss syntes visst det lignet på joik, og Pål trommet ivrig ivei. Virkelig inkluderende! Sjelden har jeg vel hørt noe så inkluderende i bare én dur. Vi er jamen ikke beskjedne. Aldri har det vært mer livlig på senteret. Vi er neimen ikke gamle. 

Til slutt noen herlige klanger som skulle få oss til å slappe av; nydelig og fortryllende.

Takk til alle for en flott konsert.

Anne Fjellanger